The times they are a-changing

I dag begynner COP 16 i Cancun. Klimaspørsmålet fortsetter å være viktig, og endringnene kommer i rykk og napp, og det er to skritt fram og tre tilbake. Og så fram igjen. Måtte COP16 bringe oss litt framover. Jeg ønsker Mexico-farerne lykke til og sender med en godsang av en gammel helt til inspirasjon.

Dylan er for øvrig sjelden aktuell denne høsten. I dag kom NY Times med nyheten om at hans originaltekst og skriblerier som ble “The times they are a-changing” skal selges. Hos Sotheby’s. Intet mindre. Og prisen? 2-300 000 USD. Det er én stykk svindyr kladdebok. Historie koster – men sangen står seg heldigvis!

Dyr og historisk innflytelsesrik kladdebok

Hele teksten og flere versjoner finner du på Dylans egen hjemmeside – og til gjengen i Cancun kan kanskje dette utdraget egne seg?

Come senators, congressmen
Please heed the call
Don’t stand in the doorway
Don’t block up the hall

Og til sist – vår venn Bob har andre talenter også. Han har vært i Brasil og malt, og viser kunstverkene sine på Statens Museum for Kunst i København ut januar 2011. Anbefales også for de som ikke får vært i Mexico. Sjekk særlig ut bildet hans som heter “Rain Forest”. Herlig!

I <3 NY Times

New York Times er en god avis. Det er til og med en veldig god avis. Men det som gjør den til en av mine absolutte favorittpublikasjoner er nettversjonen. Eller, egentlig er det ikke nettversjonen av avisa som sådan, men alle tilleggstjenestene de har i tillegg til den vanlige nettavisa si som tiltaler meg så voldsomt.

I dag skal jeg nøye meg med tre anbefalinger:

Den mest fantastiske samfunnskritiske illustrasjonsbloggen jeg vet om – hver postering er en begivenhet. Sjeldne er de også, men alltid verdt å vente på!
Christoph Niemanns Abstract City. Nå har han flyttet fra NY…så det er ikke så godt å si hva som skjer med bloggen…men nyt kunstverkene som ligger der i fulle drag og håp på mer!

Bilde fra Niemanns bloggpost "I LEGO NY"

Så er turen kommet til fotobloggen LENS. Variert, spennende, gripende, aktuelt…og alltid godt fotohåndtverk.

Dagens siste NY Times-anbefaling er de såkalte Op-Ed. Opposite Editorial. Nå er endelig noen utdrag fra 40 års historie tilgjengeliggjort på nett. Det er vår felles historie som er skrevet på disse sidene av kjente og ukjente mennesker som lever midt i den. Les minst én om dagen!

Historien er som følger:
“On Sept. 21, 1970, readers who turned to the last inside page of The Times’s main section found something new. The obituaries that normally appeared in that space had been moved, replaced by something called Op-Ed. The vision of John Oakes, the editorial page editor, and Harrison Salisbury, the eminent foreign correspondent, Op-Ed was meant to open the paper to outside voices. It was to be a venue for writers with no institutional affiliation with the paper, people from all walks of life whose views and perspectives would often be at odds with the opinions expressed on the editorial page across the way.”

Illustrasjon av Christoph Nieman. Sirkelen er sluttet.

Åttitallsrom

Klesbutikker, reklamekampanjer, frisørsalonger og radiostasjoner har ropt høyt om at åttitallet er tilbake. Jeg har nekta plent på alle plan, men gårsdagens konsert og dagens interiørsurfing gjør at jeg plutselig fikk lyst til å innrede det jenterommet jeg burde hatt vett til å ha den gangen det virkelige åttitallet fant sted.

C60 Wallpaper/Cassettes wallpaper - Chalkboard/Gold

C60 Wallpaper/Cassettes wallpaper - Snow

Kjenner at valget mellom svart/gull og hvitt nesten er umulig. De er så fine! Skulle ønske jeg kunne si at jenterommet mitt hadde en sånn vegg eller to.

I virkeligheten var det en vegg stapp full med plakater fra Topp med sånne eh…evigvarende (neppe) musikkhelter som George Michael, Whitney Houston og Creation (!) understreket med et knall rosa sengeteppe. Supplert med mitt usannsynlig store forbruk av plastøredobber og hårspray kunne jo ikke dette bli en mindre stilig helhet.

Gårsdagens konsertopplevelse var som tatt ut av andre – og langt mer evigvarende – kategorier åttitallsmusikk, syntpop møter depperock á la Joy Division. De svenske gutta i Agent Side Grinder leverte en stilren, gjennomført og tvers i gjennom kul konsert med påfølgende kassettsalg etterpå. Klesstil, fotarbeid, spillestil, rekvisitter, musikkinstrumenter – ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Neste gang bør det være flere enn de 50-60 som hadde funnet veien til Mono i går som kjenner sin besøkelsestid.

Kveldens bonusspor: Trailer for filmen om Joy Division, “Control” av Anton Corbijn. Se den!

Solare tankesprang

Den amerikanske avisa Boston Globe driver den glimrende fotobloggen The Big Picture. I dagens post er det satelittbilder av vårt solsystem som er tema. Romfartøy sendt ut av NASA og ESA har tatt bilder av Merkur, Jorda, Månen, Mars, Saturn og en og annen planetmåne her og der.

Det er så fascinerende at sånne bilder er mulig å ta! Og tankespranget som trengs for å prøve å forstå hvor stort universet er, hvor små vi er og hvordan dette henger sammen er så enormt at det nesten ikke lar seg tenke.

Helt siden jeg var lita jente har jeg sett opp på stjernehimmelen, blitt nesten hypnotisert…og ikke minst blitt helt svimmel. Og likevel ser jeg opp så ofte jeg kan. Månen og stjernene er balsam for sjela mi!

Månen går ned over jordas atmosfære

I går var jeg på Tronsmo og hørte på forfatteren Ian McEwan, som har skrevet en bok jeg ikke har lest enda – en humorbok om klimaendringer kalt Solar.

Jeg likte veldig godt måten han snakket om hvordan han fant fram til hovedpersonen i boka si. McEwan deltok på en klimakonferanse i Potsdam, der det nesten bare var “tidligere nobelprisvinnere med store egoer som ikke hadde gjort en dags forskning etter at de fikk naturfagprisene sine”. Den ene var stor og tykk og godt over middagshøyden – tilfreds på alle måter med å få akademias oppmerksomhet for forskningsresultater han hadde utrettet tidlig i tjueårsalderen. …og vips! – en romans hovedperson ble født.

Så nå er det enda en bok jeg skal lese. Og jeg merker at jeg gleder meg!

Go Banksy!

Gatekunstneren/geriljakunstner Banksy etterlater samtidskommentarer verden over. I kveld har jeg dykket ned i nettsiden hans, og det er bare å anbefale videre. Spissfindig, skarp, politisk treffende, satirisk, morsom, trist, drømmende og fantastisk.

Modifisert lekedelfin BP-style

Politiforbrødring

Banana pulp

Lakrisfredag

Er i uggen form denne fredagskvelden, så jeg har inntatt horisontalen på sofaen med et glass rødvin.

Men min universalkur mot uggenhet, bakrus, dårlig humør, ja egentlig det aller meste, det er kombinasjonen lakris og melk. Jeg har latt meg fortelle at dette er nokså sært, men det spiller ingen trille all den tid det er noe av det beste jeg kan tenke meg. Så det kan bare være så sært det vil.

I dag fant jeg helt plutselig en ny favoritt, lakris og salmiakk med havsalt “Touch of sea” står det. Jeg falt pladask. Så mye hav smaker det vel ikke…men du store så godt!

nam nam

Oftest er det denne lakrisen jeg tyr til når formen skranter, den inneholder absolutt alle favorittlakristypene mine. Saltlakris er en skandinavisk greie, andre steder er det søt lakris som gjelder, men det er jo noe ganske annet… og helt, helt feil.

Jeg backpacka i Kina i 1999. Etter en måned kom jeg til Hong Kong og traff noen dansker som var spandable med sin medbrakte Haribo saltlakris. Du store for en lykke!

simply the best

Og det er ikke bare vanlig saltlakris jeg synes er fantastisk…neida, alt som smaker av lakris er gull i min verden. Pernot, fenikkel, lakriste, ja til og med på Vinmonopolet velger jeg ofte rødvin basert på om det står at det smaker lakris.

Selv om jeg elsker lakris er det visst veldig farlig også: i 2003 hevdet en iransk forsker at lakrisrotekstrakt gir lavt testosteronnivå i blodet hos menn, og det påvirker i sin tur både humør og libido og øker risikoen for seksualproblemer. Lakris bør visstnok unngås av personer som har hatt hjerteproblemer, høyt blodtrykk, nyrebetennelse og overvekt, må unngås av gravide, og hormonvirkningen av kinesisk lakrisrot kan forårsake impotens.

Alvorlige greier altså. Men jøje meg så godt! Jeg har enda til gode å merke en eneste bivirkning, så lakris og melk-komboen min skal få bli med i enda  mange år.

Lakriskyss, ja takk!

Markanovisen

Etter over femten år i Oslo er dette blitt byen min på alle måter. Eller på nesten alle. Marka har med veldig få unntak fått stått urørt av meg.

Men i år har jeg tenkt å få slutt på dette avstandsforholdet med Oslomarka og gå over til en tett og nær relasjon. For hva er egentlig det der med at jeg så å si bare bruker naturen andre steder enn i Oslo? Det er jo tross alt her jeg bor.

Så etter et par spede begynnerforsøk der jeg bl.a. har tatt med barn opp i høyden og inn i skogen, så har jeg endelig begynt mitt nye forhold til marka “helt på skikkelig”.

Ingrediensene var: strålende sol fra blå himmel, en av mine favorittmennesker i hele verden, hjemmebakte skinkehorn og kaffe. Skal det være så skal det være.

For en luksus! Å tusle rundt (ja altså…jeg ville tusle, min eminente og langt mer erfarne turvenninne la avgårde med futt og fart så vi måtte ha en liten temporegulering) i skogen med fuglesang, en og annen kantarellplukker litt her og der, litt blåbær og blomster som fortsatt er enige med meg at det er sommer, og sol som varma så jakken ble liggende i sekken, bedre kan man faktisk nesten ikke ha det!

Så jeg og marka har begynt å nærme oss hverandre. Foreløpig bare en sensommerflørt, men hvem vet, før vi vet ordet av det er det blitt alvorlig.

Sensomrene før har stort sett blitt lagt opp litt mer i tråd med denne videoen, selv om verden vitterlig var i farger, syngingen ikke var fullt så nasal og det gjerne holdt med en eller to sykkelkompanjonger. Men sensommer, sol og søndag – dét er det jo i dag!